Tingretten avsa i januar 2026 dom i en sak som illustrerer noe vi ser gjentagende i bilsaker: selger sitter på informasjon om bilens tilstand som aldri blir delt med kjøper. Her holdt selgeren bevisst tilbake en NAF-tilstandsrapport tatt like før salget, og hevdet samtidig at feilene var utbedret. Begge deler viste seg å være uriktig. Kjøperen fikk heve kjøpet og fikk tilbake hele kjøpesummen på 212 000 kroner, pluss renter, erstatning og advokatutgifter.
Hva handlet saken om?
En privatperson kjøpte sommeren 2024 en brukt pickup, 2008-modell, med en kilometerstand på om lag 170 000. Kjøpesummen var 212 000 kroner. Allerede ved overleveringen lyste en varsellampe for firehjulstrekket, og i løpet av de påfølgende ukene og månedene dukket det opp en rekke ytterligere problemer: bilen lot seg ikke åpne manuelt med nøkkel, dekkene var utgått på alder og mer enn halvparten av piggene var borte, det var oljelekkasje fra motoren, støtdemperne var defekte, speilene var ødelagte, cruisekontrollen virket ikke, bilen trakk til høyre og ABS-bremsene hadde sporadiske feil.
Kjøperen reklamerte gjentatte ganger, men selgeren avviste de fleste av forholdene og tilbød kun utbedring av firehjulstrekket. Saken ble brakt inn for forliksrådet, som ga kjøperen medhold og hevet kjøpet. Selgeren valgte deretter å bringe saken inn for tingretten.
To NAF-tester – og en rapport selgeren holdt skjult
Et sentralt bevis i saken var at det eksisterte en NAF-test for bilen, tatt før salget, som selger unnlot å opplyse om.
Etter at kjøper engasjerte advokat, gjennomgikk advokaten bilens eierhistorikk. Det viste seg at en tidligere eier var en aktør som alltid utfører en test før salg. Da visste advokaten at det måtte foreligge en NAF- eller Viking-test på bilen som selger var klar over.
Den første rapporten ble utarbeidet av NAF bare noen uker før salget. Rapporten avdekket 16 feil NAF anbefalte å utbedre, deriblant flere av de manglene kjøperen siden reklamerte på. Selgeren var kjent med rapporten, men la den aldri frem for kjøperen. Heller ikke da kjøperens advokat etterspurte den, ble rapporten utlevert. Først etter at advokaten hadde innhentet rapporten på egen hånd, kom innholdet på bordet. Selgeren hevdet for retten at forholdene var utbedret før salget på selgers eget verksted. Verkstedet var imidlertid ikke godkjent av Statens vegvesen, og selger kunne ikke fremlegge dokumentasjon på utbedringene.
Den andre rapporten ble bestilt av kjøperen selv om lag tre måneder etter overlevering. NAFs biltekniske konsulent fant da 17 punkter som burde utbedres, og mange av feilene fra den første testen gikk igjen. Hans vurdering i retten var klar: han ville ikke anbefalt en kunde å kjøpe bilen til den aktuelle prisen.
Sammenholdt viste de to rapportene at sentrale mangler som defekte støtdempere, oljelekkasje fra motoren, feil ved ABS-bremser og feil ved styringen var identifisert allerede før salget, og fortsatt var til stede måneder senere. Kjøper innhentet også et pristilbud på utbedring basert på NAF-rapporten. Kostnaden oversteg 200 000 kroner, tilsvarende kjøpesummen.
Selgers opplysningsplikt og hevingsvilkårene
Tingretten tok utgangspunkt i forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b: en ting har en mangel dersom selgeren ved kjøpet har forsømt å opplyse om forhold ved tingen eller dens bruk som han eller hun burde kjenne til, og som forbrukeren hadde grunn til å regne med å få, dersom unnlatelsen kan antas å ha virket inn på kjøpet.
Partene var enige om at NAF-rapporten ikke var fremlagt, og at dette var et forhold kjøperen hadde grunn til å forvente å få. Spørsmålet var om unnlatelsen kunne antas å ha virket inn på kjøpet. Retten viste til Høyesteretts praksis, herunder Rt-2003-612, om at innvirkningskravet ikke er særlig strengt: det er tilstrekkelig at avtalen ikke ville blitt inngått, eller ville blitt inngått på andre vilkår. Ordlyden «kan antas» tilsier at beviskravet ikke er høyt, i tråd med Rt-2015-321 avsnitt 50.
Retten fant det utvilsomt at den skjulte rapporten hadde virket inn på kjøpet. NAFs sakkyndige vitne hadde klargjort at bilen ikke burde kjøpes til den aktuelle prisen, og den første rapporten bekreftet at mange av de samme forholdene var til stede før salget. Selgerens påstand om utbedring hos godkjent verksted manglet enhver dokumentasjon. Retten la til grunn at det ikke var gjort arbeider på godkjent verksted.
Retten konkluderte med at vilkårene i § 16 første ledd bokstav b var oppfylt, og at opplysningssvikten alene ga grunnlag for heving. I tillegg forelå det objektive mangler etter § 16 første ledd bokstav a, jf. § 15: defekt firehjulstrekk, defekte støtdempere, feil ved ABS-bremsene og oljelekkasje fra motoren.
Terskelen for heving etter forbrukerkjøpsloven
For at heving skal være aktuelt, må mangelen ikke være uvesentlig. Bevisbyrden for at den er uvesentlig, ligger hos selgeren, jf. forbrukerkjøpsloven § 32. Dette er en lavere terskel enn etter kjøpsloven § 39, begrunnet i hensynet til forbrukervernet.
Tingretten fant at selgeren bevisst hadde holdt tilbake informasjon fra en undersøkelse tatt rett før salget. Det var enkelt og kostnadsfritt å legge frem rapporten, og det måtte ha fremstått som helt klart at dette var informasjon kjøperen ville ønske. At bilen hadde bestått EU-kontroll etter NAF-testen, endret ikke dette: NAF-testen er en grundigere gjennomgang enn EU-kontrollen. Mangelen var klart ikke uvesentlig, og prisavslag var ikke tilstrekkelig.
Ingen fradrag i hevingsoppgjøret
Selgeren krevde nyttefradrag for kjøperens bruk av bilen. Etter forbrukerkjøpsloven § 50 skal forbrukeren ved heving gi rimelig vederlag for vesentlig nytte. Forarbeidene presiserer at kortvarig bruk, for eksempel to til tre måneder, normalt ikke utløser nyttevederlag. Kjøperen hadde kjørt om lag 4 000 kilometer over drøyt tre måneder, hvorav fire turer til verkstedet. Retten fant ikke grunnlag for nyttefradrag. Heller ikke en sprekk i setetrekket ga selger krav på erstatning; bilen kunne leveres tilbake i vesentlig samme stand, jf. § 51.
Erstatning for faktiske tap
Kjøperen fikk i tillegg erstatning etter forbrukerkjøpsloven § 33, jf. § 52, for utgifter til NAF-test (2 890 kroner), drivstoff til verkstedturene (2 000 kroner), forsikring i to måneder etter at bilen ble parkert (2 126,50 kroner) og advokatutgifter forut for forliksklagen (44 406 kroner), som retten anså som nødvendige kostnader selgeren med rimelighet kunne forutse. Samlet erstatning ble 51 422,50 kroner.
Hvorfor advokatutgiftene ble krevd som egen erstatningspost
Saker med tvistesum under 250 000 kroner behandles som småkravsprosess, der den som vinner normalt bare får dekket en mindre andel av de reelle advokatutgiftene. Ved å ta med de pådratte advokatutgiftene som en selvstendig erstatningspost, økte tvistesummen til over 250 000 kroner. Saken ble dermed behandlet etter allmennprosess, og klienten kunne kreve full dekning av sine faktiske advokatutgifter, noe han også fikk, jf. tvisteloven §§ 20-2 og 20-5.
Dette er ikke en fremgangsmåte som bør brukes rutinemessig. Taper man, kan man bli dømt til å dekke motpartens fulle sakskostnader. Det bør bare gjøres når bevisbildet er særlig sterkt. Her var det, med to NAF-rapporter og en selger som ikke kunne dokumentere utbedringer, vurdert som forsvarlig.
Hva lærer vi av saken?
Selgere har en aktiv opplysningsplikt. En NAF-rapport tatt like før salget vil nesten alltid være noe kjøper skal få vite om. En EU-kontroll erstatter ikke en NAF-test. Manglende dokumentasjon slår tilbake på selgeren. Og aktiv bevisinnhenting er avgjørende: den første rapporten ville trolig aldri kommet frem uten at kjøperens advokat arbeidet for å skaffe den.
Saken ble ført av advokat Stian S. Jensen.